Det går som regel lang tid mellom hver gang vi får servert en lengre sak blant hendelsesnyhetene i norske nettaviser. Den påståtte grunnen er at antall klikk og besøkende går ned. Folk leser rett og slett ikke de lange sakene på nett er som regel argumentet. Siste gangen det ble diskutert var vel da Dagbladets Magasinet publiserte Den Usynlige. Er det godt nok så kommer leserne. Det var den saken bevis på.
Nettet er den beste plattformen for lengre saker. Kall det hva du vil. Kvalitetsjournalistikk, dybdejournalistikk, gravesaker, større prosjekter – kjært barn har mange navn. Til syvende og sist så dreier det seg om journalistikk. God journalistikk. Kombinasjonen av tekst, bilde, video, grafikk og lenker er slagkraftig.
Det har vært noen lyspunkter i norsk nettjournalistikk de siste årene. BTs Faktasjekk og VG Netts serie om Foreldrevold er begge gode eksempler på at folk ikke bare vil ha Paradise Hotel (nei, vi lenker ikke dit) på nett. Men de er ikke eksempler på lengre saker. Der har Dagbladets Magasinet med Astrid Meland i spissen vært rimelig alene.
Vi er innom amerikanske Slate nesten daglig. Nettstedet har mye bra og variert stoff. Vi har jo også lagt merke til at de ofte har lengre saker. Vi hadde ikke hørt historien bak satsningen til den redaksjonelle ledelsen i Slate på lengre saker før denne artikkelen fra Nieman Journalism Lab i fellesferien. Det er interessant lesning om en bevisst satsning på lengre saker opp mot 10 000 ord. Også er det gledelig å se at antall lesere og besøkende øker.
Gerald Marzorati, redaktør for søndagsmagasinet til The New York Times, sa dette for nøyaktig et år siden: Long-form journalism is very expensive, especially in war-torn areas of the world, but we will continue to do it and do it well because that’s what our readers look to us for. And, contrary to conventional wisdom, it’s our longest pieces that attract the most online traffic.
Grafa (norrøn; grave) 